Å vurdere andres utkast er ikke det samme.
Intelligensiaen er betegnelsen på en spesifikk gruppe i det russiske samfunnet de siste 200 årene. Umiddelbart er det lett å tenke på dem som synonymt med vårt begrep om «intellektuelle» i samfunnet, fordi medlemmer av intelligensiaen i Russland også ofte har skrevet artikler og bøker og deltatt i samfunnsdebatten.
Men begrepet er egentlig mer spesifikt: Det omfatter personene som virker i samfunnet med hodet sitt, i stedet for kroppen. Altså dem som i motsetning til fabrikkarbeideren eller bonden bruker hodet som primærverktøy i sin arbeidshverdag. I tillegg til journalister, forfattere og andre samfunnsdebattanter har begrepet dermed omfattet også sekretærer, øvrige kontorister, lærere og selvsagt akademia.
For at tanker skal kunne deles er skriften sentral. Felles for alle i intelligensiaen var og er dermed at arbeidsdagen i stor grad består i å lese og skrive.
Vi leser og vi skriver
Ser vi på vår egen sektor, UH-sektoren i Norge, er vi så å si alle medlemmer av intelligensiaen.
Akademisk arbeid inkluderer riktignok undervisning, og med det tilstedeværelse og talens bruk. Mange fagfelt innebærer i seg selv også mye bruk av kroppen, som jordmødre, barnehagelærere og elektroingeniører. Likevel er basisen for den akademiske delen av arbeidet innenfor disse fagfeltene å lese og skrive. Det samme gjelder i enda større grad administrasjonen. Enten det er e-poster, brev, utredninger, forskningsartikler, chatmeldinger, presentasjoner eller verktøyveiledninger: Vi jobber stort sett med enten å lese dem, eller å skrive dem.
Selvsagt snakker vi også en del, kanskje vi iblant til og med lytter. Men for at informasjon skal få verdi utover øyeblikket bør den skrives ned. Basisen i vårt arbeid på universitetet blir dermed å lese og enda mer å skrive. Av materielt arbeid er det faktisk det, og nesten bare det, vi gjør.
Hva skjer da hvis vi setter bort kjernearbeidsoppgavene til maskiner vi ikke engang vet hvordan er bygget opp?
Når vi ber en språkmodell om å sammenfatte en tekst fordi vi ikke orker å lese?
Når vi ber en språkmodell om å lage et forslag til tekst, så vi selv slipper å ta det litt tunge arbeidet med å komme i gang?
Jeg tror vi da blir dårligere til å lese, og dårligere til å skrive. Og når jobben vår består i å lese og skrive blir vi etter hvert også dårligere i jobben vår.
Å skrive
Å skrive er en veldig konkret måte å tenke på. Å velge mellom to forslag fra en språkmodell er ikke det samme. Overlater man den første, viktige tenkningen til en maskin frasier man seg autonomi, og perspektivene snevres inn av algoritmer og treningsdata vi ikke kjenner eller fullt ut forstår.
Én gang betyr ikke så mye, men som mønster vil dette sette spor. I form av svekket evne til å formulere egne tanker.
Å lese
Å lese er heller ikke noe vi lærer én gang, og ferdig med det. Lesing må opprettholdes som ferdighet for at vi fortsatt skal kunne lese oppmerksomt og raskt, og få med oss innholdet.
Som følge av allmenn tilgang til generative språkmodeller produseres det stadig mer tekst.
Paradokset er at vi samtidig leser stadig mindre. Hvordan skal det egentlig gå opp?
Kan språkmodellene være til hjelp?
Kan likevel språkmodellene brukes på en måte som utvider, ikke erstatter vårt normale arbeid? Vår lesing og skriving?
For normale lesere tror jeg det skal mye til: Vil du forstå innholdet i en tekst vil det alltid være best å lese teksten selv.
For skrivingen kan språkmodeller helt sikkert bidra med forslag etter at vi selv har formulert oss. Er det noen perspektiver vi har glemt? Kommer meningen tydelig nok frem? Brukt riktig, altså som en kritisk venn til ditt allerede utførte skrivearbeid, kan språkmodeller bidra positivt. Så lenge også alt fra modellene behandles tilstrekkelig kritisk.
Utfordringen, både for ansatte og studenter, er at språkmodellene er stadig mer insisterende tilgjengelige i det digitale studie- og arbeidsmiljøet vår, og spør hjelpsomt om de kan oppsummere et dokument eller svare på noen spørsmål. Det er dermed minst like enkelt å bruke dem feil, altså overlate det kognitivt krevende arbeidet til språkmodellen, som å lese og skrive selv og heller be om tips etter dette.
Si gjerne at det er jeg som hallusinerer, og ser kunstige spøkelser på høylys dag. Jeg håper du har rett!
Men all den tid basisen i vår arbeidshverdag er å lese og skrive, ser jeg på det som et individuelt, institusjonelt og demokratisk problem dersom vi overlater stadig mer av lesingen og skrivingen til verktøy vi ikke engang vet hvordan fungerer, og som et svært lite antall selskaper kontrollerer.